Hos henne

Hun svinger sløret i en sirkel rundt seg og ut mot havet, bort til den svarte overflaten. Et glitterlag flyter bortover havskorpen.

Hos henne er alt varmt. Hos henne er det krystallklar musikk. Hun har tatt med seg en armè. En hvit armè. I denne verden har det blitt en til. En annen verden som
for mange ikke er positiv, men som vil gjøre den første Ny.

Øynene hennes beveger seg bort mot den sorte overflaten som er flere mil unna. Hun er hverken sår eller lei seg. Havet der borte er ikke lenger blått. Himmelen er ikke lenger klar. Tunge sorte skyklumper med mørkerosa flekker bølger seg fra havet og opp mot himmelen.

Det er så klart. For første gang i hennes eksistens har hun brukt tankegangen om fargen hvit som møter sort.

Hos henne er det ingen avslutning. Hos henne flyter det glitter i lufta.

Alt blir svart. Uten øyet som ser, ser man ingenting som man tror eksisterer.

Hennes øyet ser en ny verden.
En hvit armè som eksisterer. En verden hvor kjærlighet regjerer.

Hos henne er det evig liv.

Froskeperspektiv

sår. blod. verking. kulde. dunkende bass i ørene. fra musikken.

Sofia står der og kikker opp på mennesket som skal ta fart. Hun har på seg en vinterjakke. himmelen er mørkehvit og fjellet er lyseblått. bak øynene hennes dunker det. huden presser seg utover. hun klarer ikke skli ned men står å kikker tomt ned på hun andre jenta på bakken. Sklia er iskald og hard som stein. Noe uklart kommer med vinden og dulter borti jenta. Sofia bare ser på, men hun vrenger munnen sin rundt og hoster opp rosiner. Rosinene detter lett ned på bakken. Sofia føler at ansiktet er opp ned.

Jenta åpner munnen og skriker. Noen store klumpete våte og brune klaser svever rundt henne som fluer. Hvorfor kan ikke vinden bare være gjennomsiktig. Hun kikker ned på Sofia som står langt der nede å glaner opp. Hun ser bare en strek på jorden. Ingenting mer. Om streken er ond, tror hun ikke. Men hun kan føle sånt.

Sofia er så kald i ansiktet og varm i hodet at huden koker som et egg i en stekepanne. Hun vet at jenta ser på og hun blir nesten litt skitten. Hvorfor skal hun gjøre det så komplisert? Kan hun ikke bare skli ned? Sofia har allerede sklidd ned den sklia 2 ganger. Så hun vet at det ikke er så farlig. På den andre sida av grasset står det en liten klump som hyler. Det er et kvinnelig vesen. Klumpen står og hyler hele tida. Ingenting annet.

Jenta får ikke sklidd, men hun får skriket til Sofia.

Sofia mister nesten hørselen og hun vet faktisk ikke hva hun skal gjøre. Kikk opp.

Jenta er en grankvist.

En Hvit vei?

Han sitter der som en stor okse. Ryggen hans er krummet og pusten er dyp. I hånden har han en gjenstand. En gjenstand som representerer noe stort. Den er formet som en hvit firkant og likner egentlig på en bok av et dårlig hjemmelaget papir. Egentlig som en tom rar boks. Ikke noe særlig pen å se på.

Ryggen er helt bar. Bakken er lang og sprø-aktig. Han rører seg ikke, men fomler bare forsiktig med den merkelige boksen. Øynene er tørre og mørke. De pleier å være veldig varme, men noenganger blir de veldig kalde. Det kommer kanskje ann på boksen som han holder i hånden. Fingrene er lange og stive. De klarer ikke holde den. Fingrene klarer ikke åpne den. Tunga er tørr. Alt er tørt, bortsett fra hjertet hans. Det er varmt og vått. Noen få vet det. Mer enn han selv.

Treet blåser nesten litt flekkete i vinden. Alt er helt stille og ingenting skjer. Ikke rundt han. Men inne i hodet hans er det en fest av varme blader, dyr, tivoli, kjærlighet og masse musikk. Festen svever rundt som en fremmed gjenstand, som egentlig likner litt på den boksen. Men den åpner seg kun i ny og ned.

Det var bare den rare boksen.. den tørre og rare uforståelige, trange og uhyrlige store boksen som han holder i hendene sine. Hva skal han med den? Hvorfor må han holde i den?

Det går nesten ikke ann å kaste den vekk.
Han tenker "Alle som ser hva jeg har i hodet, ser egentlig ikke boksen og alle som ser boksen blir egentlig ganske sjokkert over hva jeg har i hodet"
Det er ingen som forstår han.

Boksen driver han til vannvidd og han nekter og ha noe med den å gjøre. Denne tørre hvite gjenstanden av en "ting" nekter han og bli styrt av.
Kroppen er omtrent like enig, men det er alikevel noe som ikke stemmer. Nesten som noen sorte prikker som svever rundt. Noen sorte prikker som egentlig ikke skal være der. Han føler hvertfall at de er veldig skumle..

Som et manndig vesen på denne jord han er, må han åpne den til slutt. Ingen vet hvor lang tid det tar. Hvor sta han egentlig er. Men det viktigste av alt er at han vet det sjøl.


Han har bare veldig god tid....

Circle of life

Jeg ser deg som du seg deg selv i speilet. Jeg bare ser ikke helt alle detaljene på kroppen din, men jeg ser det viktigste. Alt av hva du gjør, speiler seg i hvordan du virkelig er. Det forteller meg eksakt hva du er, hvem du er, hva du frykter og hva slags frykter du har.

Jeg ser alle maskene dine og jeg kan fortelle deg akkurat når du bruker hvem og hvem du tar på deg hvor.

Jeg ser kommunikasjonen din, men jeg kommuniserer ikke med deg fordi du bruker for mange veier å svinge innom før det kommer ut fra munnen din. Derfor overser jeg som regel hva du sier.

Bortsett fra de gangene du sier noe som kommer fra hjertet ditt.

Med andre ord; jeg ser hva som kommer fra hjertet ditt og ikke.

Jeg forstår ikke hva slags verden mennesker lever i. Så mange hjerner jeg har snakket med og så mange destruktive, falske, egoistiske, hatefulle og sorgfulle sjeler som lever omtrent på samme måte som meg. Hvordan kan jeg ha et så bra liv når så mange har det dårlig?

Fordi jeg ikke velger annet. Fordi jeg velger den naturlige bølgen i livet som driver naturen og jorden. Tro det eller ei, men det er Kjærlighet.

Når man finner ut hva som er bagateller og hva som ikke betyr noe i det hele og store, når man finner ut hva som egentlig betyr noe, vil man etter hvert kunne se hva andre sliter med, fordi man er kvitt det selv.

Man velger bort det negative i livet sitt. Man lar seg ikke påvirke av negative situasjoner. Man trekker seg vekk i fra mennesker som suger ut din kraft. På den måten vil aldri mennesker eller situasjoner kunne såre deg mer, fordi du selv har valgt det bort.

Alt går i en sirkel og ting er veldig enkelt å se. Som regel handler det om livsglede. Livsgleden er søylen i livet ditt. Den har mange kapitler. For å kunne finne den, må man gå igjennom alle kapitlene og fikse hver og èn. Har man livsgleden sin på plass, trenger man omtrent ikke være redd for at ting skal skje lenger. For om det oppstår noe, vet man hva man skal gjøre med det.

Jeg kan gi et prakteksempel på at kjærlighet er hovedsakelig løsningen på Alt. Og det er,

Ingen vil ha noe negativ i livet sitt. Se for deg at ordet kjærlighet står midt oppe i universet. Det er som at jorden er et stort familietre, og at ordet står ovenfor.


Så jeg vet at du vet at jeg ser deg. Så hvorfor later du som? Har du glemt alt jeg har sagt? Jeg er ikke redd for å miste mennesker som ikke ser meg for den jeg egentlig er. Hva slags tap er det?


Neste gang skal jeg ta av deg maska, kysse deg på panna å se deg dypt inn i øynene.



Kommuniser ekte.

Thy raven wings

Hun er kvalm.. Mest pga en kanelbolle, men også pga noe annet. Tror hun. En følelse som kommer fram som en råtten brun klut eller et indre følelsesmesig hat- er falsk. En følelse som kommer innenfra- bak lunger og ribbein, en følelse som får henne til å skrumpe inn som en rosin på en Sår, våt og uskyldig måte med åpne øyner mot omverdenen- er ekte. Hun er alltid kald når hun tenker. Faktisk så har hun vært kald veldig mye i det siste. Hun tenker på kroppen sin som en bløt pute. Nå føler hun at kroppen følger henne på vei.

Å ta konklusjoner er omtrent ikke opp til henne mer. Veien hun ser for seg leder kun til En ting. Der det ikke finnes konklusjoner. Kun en livskraft som driver jorden. Det er så mange linker, men linkene orker hun ikke tenke på mer. Er det noen som forstår? Hun klør seg ikke i hodet. Den kanelbolla var unødvendig å spise. Akkuat som den smører seg rundt magesekken hennes og lager et slags sukkerlag innvendig. Kanelbolle får en til å føle seg fysisk bedre. Hvis man virkelig liker det.

Alle går den veien uansett hvor mange liv det skal ta. De bare ser det ikke selv. Det er få som ser det. Det finnes vel ingen fasitsvar lenger, med mindre man diskuterer noe fysisk. Er det alltid like viktig å vite at man skal ha noe håndfast å gå etter? Må man ha bevis? Kan man ikke leve helt åpen og vite at viten om at man ikke har et svar på alt- er en vitenskap i seg selv? Kanskje man plutselig ser sannheten om man ikke har noen svar? Kanskje man ser sannheten om man har de riktige spørsmåla?

Kanskje det ikke finnes en sannhet, men at sannheten er Nåtiden. Det kalles kanskje sannhet fordi mennesker føler de må ha noe å strekke seg mot som eksisterer. Å vite at man bare er en sjel som lever i en Nåtid skremmer sikkert mange. Men det er ikke sikkert vi er det heller.

Hun blir faktisk litt forvirra av seg sjøl. Hjernen hennes har ingen rettningslinjer akkurat nå. Det er greit. Det er kanskje derfor man har noe å skrive på. Det er deilig å kommunisere med ingenting. Selvom det er interessant å få en annens synspunkt inn i bildet- vil man kunne merke at alt leder til det ene svaret. Om begge er åpne. Alt rundt deg er utfordringer i hverdagen. Noen kan si at tilfeldigheter finnes. Noen sier at det ikke finnes. At alt er skjebnens gang. Og ingen har beviser. Man har kun tro. Og påpeke at en har rett vil begrense en selv i en annens synspunkt. Da stopper man utvikling i seg selv.

Nå blei hun plutselig varm.
Hun kan føle at alt er så riktig.

Alt i alt så finns det kun ètt svar, og alle svar er like. Det er fordi alle svar leder til det ène svaret. Det ène svaret er Lyset.

Svaret på alle spørsmål er

"kjærlighet"

Skogen er min sannhet

Som et sårt, åpent hjerte går hun gråtende på jorden. Langs fuktige veier og klam luft går hun hengslende bortover. Veien er lang og smal. Sorgen sprer seg som virus utover skuldrene hennes Øynene hennes er som 2 glasskuler fyllt med tåken fra luften. Lag på lag med vått løv ligger som en seig oljemasse rundt hennes inre skrik
.
Hendene hennes er hvite og rene, men klamme og redde. Hun skjelver og vet at det som er iferd med å skje er fremmed. Sminken har smørt seg nedover kinnet hennes og håret bruser seg i takt med luften. Hun setter seg ned langs treet og puster sakte. Hun synker inn i stammen og føler røttene som kveler seg i tusen meter inn i jorden.

Den tette luften fyller seg rundt henne mens tårene hennes triller nedover. Langs halsen og ned til brystet. Gåsehuden sprer seg utover hele kroppen fra de varme tårene i kontrast med det kalde været. Munnen hennes fylles med varmt spytt og kjeven begynner å skjelve. Sammenkrøpet og iskald innvendig klarer hun ikke få ut et eneste skrik. En stor giftsprøye har fyllt hennes årer og hun har mistet sitt sanne jeg. Kroppen stivner opp og tåken tetner til. Hun ser ingenting, hun bare føler masse bølger med angst, redsel og et stort hull med en stram indre smerte. Det verker i hele ryggen og leddene hennes er nesten numne. Olabuksen hennes er som iskald betong. Den kveler seg rundt huden hennes.

Naken står hun midt i skogen. En kritthvit kropp som får tåken rundt henne til å lysne opp og forme henne til en stor hvit engel. Hun hører hundre stemmer og tusen ord. Noen i hodet. Noen ikke. Hun legger seg ikke ned, men hun ligger der bare plutselig.

Skogen Stuper inn i hennes sinn og Sjelen hennes slynger seg rundt i de grønne varme trærne. Den friske skogsluften åpner hennes porer, strømmer inn i oljemassen som er tettet med løv, sprenger den opp og sprer giften ut sammen med tåken som forsvinner opp i universet.

Kroppen hennes brekker om og munnen åpner seg. Skriket som kommer ut får alle fuglene til å fly ut som en sort eksplosjon fra trærne. Skriket gjentar seg som en flodbølge opp til den minste lille fjelltopp. Alt som har vært igjen av den store klumpen fyllt av smerte, frykt, hat, og redsel ligger utenpå huden hennes som skjelvne larver. Huden hennes er våt og glatt. Det er ikke en eneste flekk igjen.

Som en stor lysengel reiser hun seg opp og utvider seg. Lyset er så sterkt at det flommer ut på flere meters avstand. Rein, hvit og vakker har hun følt Skogens indre stemme. Den blå himmelen, sannhetens time og kjærlighetes bevis gjenspeiler seg i de klare øynene hennes.

Datter av Skogen.

H2o

Hun sitter på en Stor stein under milevis med vann. Hun strekker hendene opp mot sola og føler en Sterk Strømning av den klareste, reneste og vakreste energi, skylde gjennom kroppen hennes. Blandet med kjærligheten og kraften fra havet renser hun kroppen sin for jordens avfallstoffer.

Hun vet at alt som kommer - kommer med kjærlighet. Ingenting er farlig og ingenting er sort. Som en rein bølge fra havet, slynger hun seg forbi alle vesner på jorden og rundt om i verden. Hun vet at denne tilstanden ikke kan vare for alltid lenge, men hun vet at hun kan reise til den nesten når hun vil.

Følelsen av henne er som en gudinne i et stort uenderlig hvitt univers. Hennes stemme er like kraftig som et tordnevær og hennes kjærlighet er like Sterk som den største flodbølgen. Jeg kan føle henne i tilstander over lang tid i èn eller flere verdner, men en kort tid på jorden.

Når hun ser på blomsten, ser hun livet. En drakt av hud og hår, men en Sjel av noe helt annet.

Hvordan klarer man egentlig å skrive når man Kun kan skrive en og en setning? Alt i denne uenderlige verden og en og en setning man må konsentrere seg om. Ingen tema men tusen millioner tolkninger av forskjellige hoder. Hun dypper hodet under vann. Egentlig så er hun en havfrue. Hundrevis av ord og strømninger fosser inn i hodet hennes. Fem tusen sklier med Informasjon. Hun føler vannet så intenst rundt seg at hun kunne likesågodt vært vannet selv. Helt sille. En stille verden med millioner av lyder. Like nydelig som det store universet. Dypt og uenderlig.

Alle som følger henne er som lyskuler som danner seg i en ring rundt hodet hennes. Hun trenger ikke snakke egentlig, for kommunikasjonen bare Skjer. Det er ingenting å skjønne fordi hun har allerede skjønt det. Stigen går uenderlig oppover. Neste gang må hun vise det på en visuell måte som syntes.


Alt som blir sagt- bir sagt utifra Alt. Det finnes ingen røyk. Det finnes ingen rar eller teit. Egoisme finnes ikke.

Hun legger tanken fra seg og lar vannet føre henne videre.



Hav.

Elske seg selv?

Det tema er faktisk for stort til at jeg kan skrive om alt på en gang. Er du ensom? Føler du at du alltid trenger noen å holde rundt? Føler du at ingen forstår? Eller at du ikke blir elsket? Har du ingenting å glede deg til? Er livet ditt som en berg og dalbane som aldri tar slutt? Det er ikke livet det er noe galt med. Det er Din instilling til hvordan livet èr.


Livet bare Er. Det er DU som skal leve det. Det enkleste er å klage over livet og dens utfordringer fordi å tenke positivt eller å se fram mot ting er en større utfordring enn å la være. Du er hele tiden redd for å tape. Fordi menneskene er lagd med stolthet og egoisme. Og utfordre sin egen stolthet eller å gi slipp på sin egen egoisme kan faktisk føles som å miste hele kroppen sin. Det kommer akkurat ann på hvor store de forskjellige punktene er. Å gi er en gave. Det er tusen ord man kan si, men hvis du lærer deg å gi uten og angre, har du allerede kommet veldig langt. hvis du er keen på å få vekk negativitet fra livet ditt burde du begynne å fokusere på ting som du liker å drive med. Ting som du får en positiv følelse av og dyrke det fullt ut. Når du trives med det, kan du begynne å glede andre mennesker. Gled deg over å se at andre har det bra. De menneskene som er sjalu eller misunnelig, har det som regel ikke så bra selv.
Føler du deg noen gang dårlig behandla, så er du faktisk dårlig behandla. Behandler du deg dårlig blir du behandlet dårlig. Du er istand til å la andre behandle seg slik du vil bli behandlet. Mennesker som ikke elsker seg selv, føler seg ofte undervurdert i mange situasjoner. Det kommer somrgel opp etter tid. Etter tid finner man også somregel ut at man er Verdt mer enn man trodde. Bra. Da har du funnet ut dèt.
Tro det eller ei, men nå kommer faktisk det logiske av det aller logiske inn, men det hjelper å si til seg selv hver dag feks, "det er faktisk ingenting galt med meg. Jeg er fantastisk". Det er viktig å mene det. Men ok, hvis du ikke tror det hjelper så si det på trass. For på et eller annet underbevisst plan så er det noe oppi hjernen din som skjer når de samme ordene kommer igjen og igjen. Det som da motstrider disse ordene i hverdaglig liv, eller som gjør at du får en vond følelse- gjør faktisk at "det er ingenting galt med meg for jeg er fantastisk" backer deg OPP, for alle mennesker har et beskyttelsesinstinkt ovenfor seg selv. Du vil ikke ta deg nær av det på samme måte som før. Trust my words, folk vet at det virker. En enkel start kan gå over lang tid. Spørs hvor villig man er eller hvor langt nede man har vært. Individuelt.

Cheers

Good Morning My beautyful world.

Og ta av seg dressen er ikke alltid like enkelt i de forskjellige situasjonene. Problemet er at det du har bak dressen koker så mye at dressen smelter. Men bare for det ène øyet som virkelig ser. Du kan likesågodt kneppe opp alle knappene med en gang, men i ditt tempo føler du for å kneppe opp èn og en knapp etter så og så lang tid. Glem den
dressen din. Den kunne likesågodt vært gjennomsiktig. Hvorfor kan du ikke bare kle deg naken og stille deg i regnet? Hvis du tror at ytterjakka hjelper så tar du feil. At du ikke vet det inntil nå konstanterer at min teori er korrekt nok en gang. Hvis du ikke klarer å være ærlig, kan du i det minste ta på deg en termodress.