Hos henne

Hun svinger sløret i en sirkel rundt seg og ut mot havet, bort til den svarte overflaten. Et glitterlag flyter bortover havskorpen.

Hos henne er alt varmt. Hos henne er det krystallklar musikk. Hun har tatt med seg en armè. En hvit armè. I denne verden har det blitt en til. En annen verden som
for mange ikke er positiv, men som vil gjøre den første Ny.

Øynene hennes beveger seg bort mot den sorte overflaten som er flere mil unna. Hun er hverken sår eller lei seg. Havet der borte er ikke lenger blått. Himmelen er ikke lenger klar. Tunge sorte skyklumper med mørkerosa flekker bølger seg fra havet og opp mot himmelen.

Det er så klart. For første gang i hennes eksistens har hun brukt tankegangen om fargen hvit som møter sort.

Hos henne er det ingen avslutning. Hos henne flyter det glitter i lufta.

Alt blir svart. Uten øyet som ser, ser man ingenting som man tror eksisterer.

Hennes øyet ser en ny verden.
En hvit armè som eksisterer. En verden hvor kjærlighet regjerer.

Hos henne er det evig liv.