Øyner

Ingen andre kan vite hva som skjer inni hodet ditt enn kun deg sjøl. I ditt eget liv og din egen verden. Akkurat der du er når du konsentrerer deg om ingenting, er det kun du som har alle rådene. Hvor deilig er det ikke og vite at du egentlig ikke trenger å lete lenger enn i deg selv?
Se for deg alle menneskene rundt deg som en ball.. eller at du er en ball og at alt bare er rundt deg. Du trenger ikke de bestandig gjør du vel ? Alle mennesker skal somregel ha sterke meninger. Alle skal Vite så mye. Alle skal hele tiden vinne over diskusjoner, konklusjoner og alle skal somregel ha et fasit svar.
Det er deilig å kunne si hva enn vil, uten å mene noe. Uten å ha en konklusjon. Noen ganger trenger ikke andre mennesker blande seg inn. Eller du trenger ikke blande inn andre menneskers svar. Og hvor fantastisk er det ikke og kunne være som en zombie og alikevel vite at du er den lykkeligste i verden?

Om du er "for" positiv, blir du tatt for å være negativ, ironisk eller Naiv. Fordi det er skjeldent man møter et menneske som bare et positivt. Da er det somregel noe galt. Ikkesant?

Dine øyner er 2 hull inn i din egen verden. Og gjennom dine hull kan du se fysisk. Din tankeenergi fra den generelle verden via hjernen og din oppfattning- sprer seg rundt og ut gjennom øyne hulla dine. Ingen mennesker burde leve i et spill. Men det er dèt de fleste av verdens befolkning gjør.
Hvis man ikke er interessert i og leve i et slikt spill, burde man trosse alle sammfunnets regler og leve i sin egen fantasiverden. Noe som i utganspunktet ikke går, iogmed at jorda er "styrt" av rasen mennesker. Til jorden sier ifra sjøl. Men. Jeg tror at alt går.

Inni ditt hodet kan det finnes så mangt. Din fortid, erfaringer, oppfatning av verden og mennesker, speiler seg gjennom dine handlinger, livssyn, oppførsel, valg, meninger, etc etc.
Mat mennesker med det som er relativt. Mennesker er for følsomme til å tro at alt går bra. Mennesker er liveredde for å miste, feile, bli dømt, bli tenkt stygt om og bli et offer for selve samfunnet. Mennesker er noen følsomme og redde vesner som egentlig bare trenger masse kjærlighet. Hvorfor er vi så redde egentlig? Fordi sammfunnet er fullt av gift. Vi vil ikke leve i gift, og derfor har ting blitt som det har blitt.

Det er på tide at sammfunnet begynner å mate menneskene. Alle snakker om det, media sender nye filmer, programmer blir sendt på tv. Folk begynner å forstå. Etter en evighet begynner det så smått å skje ting.

Vi skal spille på samme lag. Hvis folk ikke lærer, må noen lære dem. Hvis folk ikke tar hensyn til jorda, Er det ingen andre enn jorda selv som til slutt svarer.


Hvorfor kan ikke mennesker begynne å være litt mer positive?

Og hvorfor tror du at ting løser seg med sinne, lureri, juks eller konkuransse?

Hjernen din er det beste du har. Prøv hvertfall og utfordre deg sjøl litt for å se hva du er istand til

Hos henne

Hun svinger sløret i en sirkel rundt seg og ut mot havet, bort til den svarte overflaten. Et glitterlag flyter bortover havskorpen.

Hos henne er alt varmt. Hos henne er det krystallklar musikk. Hun har tatt med seg en armè. En hvit armè. I denne verden har det blitt en til. En annen verden som
for mange ikke er positiv, men som vil gjøre den første Ny.

Øynene hennes beveger seg bort mot den sorte overflaten som er flere mil unna. Hun er hverken sår eller lei seg. Havet der borte er ikke lenger blått. Himmelen er ikke lenger klar. Tunge sorte skyklumper med mørkerosa flekker bølger seg fra havet og opp mot himmelen.

Det er så klart. For første gang i hennes eksistens har hun brukt tankegangen om fargen hvit som møter sort.

Hos henne er det ingen avslutning. Hos henne flyter det glitter i lufta.

Alt blir svart. Uten øyet som ser, ser man ingenting som man tror eksisterer.

Hennes øyet ser en ny verden.
En hvit armè som eksisterer. En verden hvor kjærlighet regjerer.

Hos henne er det evig liv.

Froskeperspektiv

sår. blod. verking. kulde. dunkende bass i ørene. fra musikken.

Sofia står der og kikker opp på mennesket som skal ta fart. Hun har på seg en vinterjakke. himmelen er mørkehvit og fjellet er lyseblått. bak øynene hennes dunker det. huden presser seg utover. hun klarer ikke skli ned men står å kikker tomt ned på hun andre jenta på bakken. Sklia er iskald og hard som stein. Noe uklart kommer med vinden og dulter borti jenta. Sofia bare ser på, men hun vrenger munnen sin rundt og hoster opp rosiner. Rosinene detter lett ned på bakken. Sofia føler at ansiktet er opp ned.

Jenta åpner munnen og skriker. Noen store klumpete våte og brune klaser svever rundt henne som fluer. Hvorfor kan ikke vinden bare være gjennomsiktig. Hun kikker ned på Sofia som står langt der nede å glaner opp. Hun ser bare en strek på jorden. Ingenting mer. Om streken er ond, tror hun ikke. Men hun kan føle sånt.

Sofia er så kald i ansiktet og varm i hodet at huden koker som et egg i en stekepanne. Hun vet at jenta ser på og hun blir nesten litt skitten. Hvorfor skal hun gjøre det så komplisert? Kan hun ikke bare skli ned? Sofia har allerede sklidd ned den sklia 2 ganger. Så hun vet at det ikke er så farlig. På den andre sida av grasset står det en liten klump som hyler. Det er et kvinnelig vesen. Klumpen står og hyler hele tida. Ingenting annet.

Jenta får ikke sklidd, men hun får skriket til Sofia.

Sofia mister nesten hørselen og hun vet faktisk ikke hva hun skal gjøre. Kikk opp.

Jenta er en grankvist.

En Hvit vei?

Han sitter der som en stor okse. Ryggen hans er krummet og pusten er dyp. I hånden har han en gjenstand. En gjenstand som representerer noe stort. Den er formet som en hvit firkant og likner egentlig på en bok av et dårlig hjemmelaget papir. Egentlig som en tom rar boks. Ikke noe særlig pen å se på.

Ryggen er helt bar. Bakken er lang og sprø-aktig. Han rører seg ikke, men fomler bare forsiktig med den merkelige boksen. Øynene er tørre og mørke. De pleier å være veldig varme, men noenganger blir de veldig kalde. Det kommer kanskje ann på boksen som han holder i hånden. Fingrene er lange og stive. De klarer ikke holde den. Fingrene klarer ikke åpne den. Tunga er tørr. Alt er tørt, bortsett fra hjertet hans. Det er varmt og vått. Noen få vet det. Mer enn han selv.

Treet blåser nesten litt flekkete i vinden. Alt er helt stille og ingenting skjer. Ikke rundt han. Men inne i hodet hans er det en fest av varme blader, dyr, tivoli, kjærlighet og masse musikk. Festen svever rundt som en fremmed gjenstand, som egentlig likner litt på den boksen. Men den åpner seg kun i ny og ned.

Det var bare den rare boksen.. den tørre og rare uforståelige, trange og uhyrlige store boksen som han holder i hendene sine. Hva skal han med den? Hvorfor må han holde i den?

Det går nesten ikke ann å kaste den vekk.
Han tenker "Alle som ser hva jeg har i hodet, ser egentlig ikke boksen og alle som ser boksen blir egentlig ganske sjokkert over hva jeg har i hodet"
Det er ingen som forstår han.

Boksen driver han til vannvidd og han nekter og ha noe med den å gjøre. Denne tørre hvite gjenstanden av en "ting" nekter han og bli styrt av.
Kroppen er omtrent like enig, men det er alikevel noe som ikke stemmer. Nesten som noen sorte prikker som svever rundt. Noen sorte prikker som egentlig ikke skal være der. Han føler hvertfall at de er veldig skumle..

Som et manndig vesen på denne jord han er, må han åpne den til slutt. Ingen vet hvor lang tid det tar. Hvor sta han egentlig er. Men det viktigste av alt er at han vet det sjøl.


Han har bare veldig god tid....

Circle of life

Jeg ser deg som du seg deg selv i speilet. Jeg bare ser ikke helt alle detaljene på kroppen din, men jeg ser det viktigste. Alt av hva du gjør, speiler seg i hvordan du virkelig er. Det forteller meg eksakt hva du er, hvem du er, hva du frykter og hva slags frykter du har.

Jeg ser alle maskene dine og jeg kan fortelle deg akkurat når du bruker hvem og hvem du tar på deg hvor.

Jeg ser kommunikasjonen din, men jeg kommuniserer ikke med deg fordi du bruker for mange veier å svinge innom før det kommer ut fra munnen din. Derfor overser jeg som regel hva du sier.

Bortsett fra de gangene du sier noe som kommer fra hjertet ditt.

Med andre ord; jeg ser hva som kommer fra hjertet ditt og ikke.

Jeg forstår ikke hva slags verden mennesker lever i. Så mange hjerner jeg har snakket med og så mange destruktive, falske, egoistiske, hatefulle og sorgfulle sjeler som lever omtrent på samme måte som meg. Hvordan kan jeg ha et så bra liv når så mange har det dårlig?

Fordi jeg ikke velger annet. Fordi jeg velger den naturlige bølgen i livet som driver naturen og jorden. Tro det eller ei, men det er Kjærlighet.

Når man finner ut hva som er bagateller og hva som ikke betyr noe i det hele og store, når man finner ut hva som egentlig betyr noe, vil man etter hvert kunne se hva andre sliter med, fordi man er kvitt det selv.

Man velger bort det negative i livet sitt. Man lar seg ikke påvirke av negative situasjoner. Man trekker seg vekk i fra mennesker som suger ut din kraft. På den måten vil aldri mennesker eller situasjoner kunne såre deg mer, fordi du selv har valgt det bort.

Alt går i en sirkel og ting er veldig enkelt å se. Som regel handler det om livsglede. Livsgleden er søylen i livet ditt. Den har mange kapitler. For å kunne finne den, må man gå igjennom alle kapitlene og fikse hver og èn. Har man livsgleden sin på plass, trenger man omtrent ikke være redd for at ting skal skje lenger. For om det oppstår noe, vet man hva man skal gjøre med det.

Jeg kan gi et prakteksempel på at kjærlighet er hovedsakelig løsningen på Alt. Og det er,

Ingen vil ha noe negativ i livet sitt. Se for deg at ordet kjærlighet står midt oppe i universet. Det er som at jorden er et stort familietre, og at ordet står ovenfor.


Så jeg vet at du vet at jeg ser deg. Så hvorfor later du som? Har du glemt alt jeg har sagt? Jeg er ikke redd for å miste mennesker som ikke ser meg for den jeg egentlig er. Hva slags tap er det?


Neste gang skal jeg ta av deg maska, kysse deg på panna å se deg dypt inn i øynene.



Kommuniser ekte.

Thy raven wings

Hun er kvalm.. Mest pga en kanelbolle, men også pga noe annet. Tror hun. En følelse som kommer fram som en råtten brun klut eller et indre følelsesmesig hat- er falsk. En følelse som kommer innenfra- bak lunger og ribbein, en følelse som får henne til å skrumpe inn som en rosin på en Sår, våt og uskyldig måte med åpne øyner mot omverdenen- er ekte. Hun er alltid kald når hun tenker. Faktisk så har hun vært kald veldig mye i det siste. Hun tenker på kroppen sin som en bløt pute. Nå føler hun at kroppen følger henne på vei.

Å ta konklusjoner er omtrent ikke opp til henne mer. Veien hun ser for seg leder kun til En ting. Der det ikke finnes konklusjoner. Kun en livskraft som driver jorden. Det er så mange linker, men linkene orker hun ikke tenke på mer. Er det noen som forstår? Hun klør seg ikke i hodet. Den kanelbolla var unødvendig å spise. Akkuat som den smører seg rundt magesekken hennes og lager et slags sukkerlag innvendig. Kanelbolle får en til å føle seg fysisk bedre. Hvis man virkelig liker det.

Alle går den veien uansett hvor mange liv det skal ta. De bare ser det ikke selv. Det er få som ser det. Det finnes vel ingen fasitsvar lenger, med mindre man diskuterer noe fysisk. Er det alltid like viktig å vite at man skal ha noe håndfast å gå etter? Må man ha bevis? Kan man ikke leve helt åpen og vite at viten om at man ikke har et svar på alt- er en vitenskap i seg selv? Kanskje man plutselig ser sannheten om man ikke har noen svar? Kanskje man ser sannheten om man har de riktige spørsmåla?

Kanskje det ikke finnes en sannhet, men at sannheten er Nåtiden. Det kalles kanskje sannhet fordi mennesker føler de må ha noe å strekke seg mot som eksisterer. Å vite at man bare er en sjel som lever i en Nåtid skremmer sikkert mange. Men det er ikke sikkert vi er det heller.

Hun blir faktisk litt forvirra av seg sjøl. Hjernen hennes har ingen rettningslinjer akkurat nå. Det er greit. Det er kanskje derfor man har noe å skrive på. Det er deilig å kommunisere med ingenting. Selvom det er interessant å få en annens synspunkt inn i bildet- vil man kunne merke at alt leder til det ene svaret. Om begge er åpne. Alt rundt deg er utfordringer i hverdagen. Noen kan si at tilfeldigheter finnes. Noen sier at det ikke finnes. At alt er skjebnens gang. Og ingen har beviser. Man har kun tro. Og påpeke at en har rett vil begrense en selv i en annens synspunkt. Da stopper man utvikling i seg selv.

Nå blei hun plutselig varm.
Hun kan føle at alt er så riktig.

Alt i alt så finns det kun ètt svar, og alle svar er like. Det er fordi alle svar leder til det ène svaret. Det ène svaret er Lyset.

Svaret på alle spørsmål er

"kjærlighet"