H2o

Hun sitter på en Stor stein under milevis med vann. Hun strekker hendene opp mot sola og føler en Sterk Strømning av den klareste, reneste og vakreste energi, skylde gjennom kroppen hennes. Blandet med kjærligheten og kraften fra havet renser hun kroppen sin for jordens avfallstoffer.

Hun vet at alt som kommer - kommer med kjærlighet. Ingenting er farlig og ingenting er sort. Som en rein bølge fra havet, slynger hun seg forbi alle vesner på jorden og rundt om i verden. Hun vet at denne tilstanden ikke kan vare for alltid lenge, men hun vet at hun kan reise til den nesten når hun vil.

Følelsen av henne er som en gudinne i et stort uenderlig hvitt univers. Hennes stemme er like kraftig som et tordnevær og hennes kjærlighet er like Sterk som den største flodbølgen. Jeg kan føle henne i tilstander over lang tid i èn eller flere verdner, men en kort tid på jorden.

Når hun ser på blomsten, ser hun livet. En drakt av hud og hår, men en Sjel av noe helt annet.

Hvordan klarer man egentlig å skrive når man Kun kan skrive en og en setning? Alt i denne uenderlige verden og en og en setning man må konsentrere seg om. Ingen tema men tusen millioner tolkninger av forskjellige hoder. Hun dypper hodet under vann. Egentlig så er hun en havfrue. Hundrevis av ord og strømninger fosser inn i hodet hennes. Fem tusen sklier med Informasjon. Hun føler vannet så intenst rundt seg at hun kunne likesågodt vært vannet selv. Helt sille. En stille verden med millioner av lyder. Like nydelig som det store universet. Dypt og uenderlig.

Alle som følger henne er som lyskuler som danner seg i en ring rundt hodet hennes. Hun trenger ikke snakke egentlig, for kommunikasjonen bare Skjer. Det er ingenting å skjønne fordi hun har allerede skjønt det. Stigen går uenderlig oppover. Neste gang må hun vise det på en visuell måte som syntes.


Alt som blir sagt- bir sagt utifra Alt. Det finnes ingen røyk. Det finnes ingen rar eller teit. Egoisme finnes ikke.

Hun legger tanken fra seg og lar vannet føre henne videre.



Hav.