Froskeperspektiv

sår. blod. verking. kulde. dunkende bass i ørene. fra musikken.

Sofia står der og kikker opp på mennesket som skal ta fart. Hun har på seg en vinterjakke. himmelen er mørkehvit og fjellet er lyseblått. bak øynene hennes dunker det. huden presser seg utover. hun klarer ikke skli ned men står å kikker tomt ned på hun andre jenta på bakken. Sklia er iskald og hard som stein. Noe uklart kommer med vinden og dulter borti jenta. Sofia bare ser på, men hun vrenger munnen sin rundt og hoster opp rosiner. Rosinene detter lett ned på bakken. Sofia føler at ansiktet er opp ned.

Jenta åpner munnen og skriker. Noen store klumpete våte og brune klaser svever rundt henne som fluer. Hvorfor kan ikke vinden bare være gjennomsiktig. Hun kikker ned på Sofia som står langt der nede å glaner opp. Hun ser bare en strek på jorden. Ingenting mer. Om streken er ond, tror hun ikke. Men hun kan føle sånt.

Sofia er så kald i ansiktet og varm i hodet at huden koker som et egg i en stekepanne. Hun vet at jenta ser på og hun blir nesten litt skitten. Hvorfor skal hun gjøre det så komplisert? Kan hun ikke bare skli ned? Sofia har allerede sklidd ned den sklia 2 ganger. Så hun vet at det ikke er så farlig. På den andre sida av grasset står det en liten klump som hyler. Det er et kvinnelig vesen. Klumpen står og hyler hele tida. Ingenting annet.

Jenta får ikke sklidd, men hun får skriket til Sofia.

Sofia mister nesten hørselen og hun vet faktisk ikke hva hun skal gjøre. Kikk opp.

Jenta er en grankvist.