En Hvit vei?

Han sitter der som en stor okse. Ryggen hans er krummet og pusten er dyp. I hånden har han en gjenstand. En gjenstand som representerer noe stort. Den er formet som en hvit firkant og likner egentlig på en bok av et dårlig hjemmelaget papir. Egentlig som en tom rar boks. Ikke noe særlig pen å se på.

Ryggen er helt bar. Bakken er lang og sprø-aktig. Han rører seg ikke, men fomler bare forsiktig med den merkelige boksen. Øynene er tørre og mørke. De pleier å være veldig varme, men noenganger blir de veldig kalde. Det kommer kanskje ann på boksen som han holder i hånden. Fingrene er lange og stive. De klarer ikke holde den. Fingrene klarer ikke åpne den. Tunga er tørr. Alt er tørt, bortsett fra hjertet hans. Det er varmt og vått. Noen få vet det. Mer enn han selv.

Treet blåser nesten litt flekkete i vinden. Alt er helt stille og ingenting skjer. Ikke rundt han. Men inne i hodet hans er det en fest av varme blader, dyr, tivoli, kjærlighet og masse musikk. Festen svever rundt som en fremmed gjenstand, som egentlig likner litt på den boksen. Men den åpner seg kun i ny og ned.

Det var bare den rare boksen.. den tørre og rare uforståelige, trange og uhyrlige store boksen som han holder i hendene sine. Hva skal han med den? Hvorfor må han holde i den?

Det går nesten ikke ann å kaste den vekk.
Han tenker "Alle som ser hva jeg har i hodet, ser egentlig ikke boksen og alle som ser boksen blir egentlig ganske sjokkert over hva jeg har i hodet"
Det er ingen som forstår han.

Boksen driver han til vannvidd og han nekter og ha noe med den å gjøre. Denne tørre hvite gjenstanden av en "ting" nekter han og bli styrt av.
Kroppen er omtrent like enig, men det er alikevel noe som ikke stemmer. Nesten som noen sorte prikker som svever rundt. Noen sorte prikker som egentlig ikke skal være der. Han føler hvertfall at de er veldig skumle..

Som et manndig vesen på denne jord han er, må han åpne den til slutt. Ingen vet hvor lang tid det tar. Hvor sta han egentlig er. Men det viktigste av alt er at han vet det sjøl.


Han har bare veldig god tid....

Circle of life

Jeg ser deg som du seg deg selv i speilet. Jeg bare ser ikke helt alle detaljene på kroppen din, men jeg ser det viktigste. Alt av hva du gjør, speiler seg i hvordan du virkelig er. Det forteller meg eksakt hva du er, hvem du er, hva du frykter og hva slags frykter du har.

Jeg ser alle maskene dine og jeg kan fortelle deg akkurat når du bruker hvem og hvem du tar på deg hvor.

Jeg ser kommunikasjonen din, men jeg kommuniserer ikke med deg fordi du bruker for mange veier å svinge innom før det kommer ut fra munnen din. Derfor overser jeg som regel hva du sier.

Bortsett fra de gangene du sier noe som kommer fra hjertet ditt.

Med andre ord; jeg ser hva som kommer fra hjertet ditt og ikke.

Jeg forstår ikke hva slags verden mennesker lever i. Så mange hjerner jeg har snakket med og så mange destruktive, falske, egoistiske, hatefulle og sorgfulle sjeler som lever omtrent på samme måte som meg. Hvordan kan jeg ha et så bra liv når så mange har det dårlig?

Fordi jeg ikke velger annet. Fordi jeg velger den naturlige bølgen i livet som driver naturen og jorden. Tro det eller ei, men det er Kjærlighet.

Når man finner ut hva som er bagateller og hva som ikke betyr noe i det hele og store, når man finner ut hva som egentlig betyr noe, vil man etter hvert kunne se hva andre sliter med, fordi man er kvitt det selv.

Man velger bort det negative i livet sitt. Man lar seg ikke påvirke av negative situasjoner. Man trekker seg vekk i fra mennesker som suger ut din kraft. På den måten vil aldri mennesker eller situasjoner kunne såre deg mer, fordi du selv har valgt det bort.

Alt går i en sirkel og ting er veldig enkelt å se. Som regel handler det om livsglede. Livsgleden er søylen i livet ditt. Den har mange kapitler. For å kunne finne den, må man gå igjennom alle kapitlene og fikse hver og èn. Har man livsgleden sin på plass, trenger man omtrent ikke være redd for at ting skal skje lenger. For om det oppstår noe, vet man hva man skal gjøre med det.

Jeg kan gi et prakteksempel på at kjærlighet er hovedsakelig løsningen på Alt. Og det er,

Ingen vil ha noe negativ i livet sitt. Se for deg at ordet kjærlighet står midt oppe i universet. Det er som at jorden er et stort familietre, og at ordet står ovenfor.


Så jeg vet at du vet at jeg ser deg. Så hvorfor later du som? Har du glemt alt jeg har sagt? Jeg er ikke redd for å miste mennesker som ikke ser meg for den jeg egentlig er. Hva slags tap er det?


Neste gang skal jeg ta av deg maska, kysse deg på panna å se deg dypt inn i øynene.



Kommuniser ekte.