Skogen er min sannhet

Som et sårt, åpent hjerte går hun gråtende på jorden. Langs fuktige veier og klam luft går hun hengslende bortover. Veien er lang og smal. Sorgen sprer seg som virus utover skuldrene hennes Øynene hennes er som 2 glasskuler fyllt med tåken fra luften. Lag på lag med vått løv ligger som en seig oljemasse rundt hennes inre skrik
.
Hendene hennes er hvite og rene, men klamme og redde. Hun skjelver og vet at det som er iferd med å skje er fremmed. Sminken har smørt seg nedover kinnet hennes og håret bruser seg i takt med luften. Hun setter seg ned langs treet og puster sakte. Hun synker inn i stammen og føler røttene som kveler seg i tusen meter inn i jorden.

Den tette luften fyller seg rundt henne mens tårene hennes triller nedover. Langs halsen og ned til brystet. Gåsehuden sprer seg utover hele kroppen fra de varme tårene i kontrast med det kalde været. Munnen hennes fylles med varmt spytt og kjeven begynner å skjelve. Sammenkrøpet og iskald innvendig klarer hun ikke få ut et eneste skrik. En stor giftsprøye har fyllt hennes årer og hun har mistet sitt sanne jeg. Kroppen stivner opp og tåken tetner til. Hun ser ingenting, hun bare føler masse bølger med angst, redsel og et stort hull med en stram indre smerte. Det verker i hele ryggen og leddene hennes er nesten numne. Olabuksen hennes er som iskald betong. Den kveler seg rundt huden hennes.

Naken står hun midt i skogen. En kritthvit kropp som får tåken rundt henne til å lysne opp og forme henne til en stor hvit engel. Hun hører hundre stemmer og tusen ord. Noen i hodet. Noen ikke. Hun legger seg ikke ned, men hun ligger der bare plutselig.

Skogen Stuper inn i hennes sinn og Sjelen hennes slynger seg rundt i de grønne varme trærne. Den friske skogsluften åpner hennes porer, strømmer inn i oljemassen som er tettet med løv, sprenger den opp og sprer giften ut sammen med tåken som forsvinner opp i universet.

Kroppen hennes brekker om og munnen åpner seg. Skriket som kommer ut får alle fuglene til å fly ut som en sort eksplosjon fra trærne. Skriket gjentar seg som en flodbølge opp til den minste lille fjelltopp. Alt som har vært igjen av den store klumpen fyllt av smerte, frykt, hat, og redsel ligger utenpå huden hennes som skjelvne larver. Huden hennes er våt og glatt. Det er ikke en eneste flekk igjen.

Som en stor lysengel reiser hun seg opp og utvider seg. Lyset er så sterkt at det flommer ut på flere meters avstand. Rein, hvit og vakker har hun følt Skogens indre stemme. Den blå himmelen, sannhetens time og kjærlighetes bevis gjenspeiler seg i de klare øynene hennes.

Datter av Skogen.

H2o

Hun sitter på en Stor stein under milevis med vann. Hun strekker hendene opp mot sola og føler en Sterk Strømning av den klareste, reneste og vakreste energi, skylde gjennom kroppen hennes. Blandet med kjærligheten og kraften fra havet renser hun kroppen sin for jordens avfallstoffer.

Hun vet at alt som kommer - kommer med kjærlighet. Ingenting er farlig og ingenting er sort. Som en rein bølge fra havet, slynger hun seg forbi alle vesner på jorden og rundt om i verden. Hun vet at denne tilstanden ikke kan vare for alltid lenge, men hun vet at hun kan reise til den nesten når hun vil.

Følelsen av henne er som en gudinne i et stort uenderlig hvitt univers. Hennes stemme er like kraftig som et tordnevær og hennes kjærlighet er like Sterk som den største flodbølgen. Jeg kan føle henne i tilstander over lang tid i èn eller flere verdner, men en kort tid på jorden.

Når hun ser på blomsten, ser hun livet. En drakt av hud og hår, men en Sjel av noe helt annet.

Hvordan klarer man egentlig å skrive når man Kun kan skrive en og en setning? Alt i denne uenderlige verden og en og en setning man må konsentrere seg om. Ingen tema men tusen millioner tolkninger av forskjellige hoder. Hun dypper hodet under vann. Egentlig så er hun en havfrue. Hundrevis av ord og strømninger fosser inn i hodet hennes. Fem tusen sklier med Informasjon. Hun føler vannet så intenst rundt seg at hun kunne likesågodt vært vannet selv. Helt sille. En stille verden med millioner av lyder. Like nydelig som det store universet. Dypt og uenderlig.

Alle som følger henne er som lyskuler som danner seg i en ring rundt hodet hennes. Hun trenger ikke snakke egentlig, for kommunikasjonen bare Skjer. Det er ingenting å skjønne fordi hun har allerede skjønt det. Stigen går uenderlig oppover. Neste gang må hun vise det på en visuell måte som syntes.


Alt som blir sagt- bir sagt utifra Alt. Det finnes ingen røyk. Det finnes ingen rar eller teit. Egoisme finnes ikke.

Hun legger tanken fra seg og lar vannet føre henne videre.



Hav.